Kritisk realisme er en filosofisk retning som søker å kombinere de empiriske kravene til vitenskapen med en kritisk tilnærming til metodologi og teori. Dette gjøres ved å anerkjenne at virkeligheten eksisterer uavhengig av menneskelige erfaringer og at menneskets forståelse av virkeligheten kan være begrenset og feilbarlig. Samtidig er det viktig å være kritisk til teorier og hypoteser og å være åpen for ny kunnskap og muligheten for at eksisterende teorier kan bli revidert eller endret.
Kritisk realisme har sitt opphav i den marxistiske filosofien og har blitt videreutviklet av filosofer som Roy Bhaskar og David Eagleman. Dette perspektivet har også blitt brukt innen sosiologi, økonomi og andre samfunnsvitenskaper.
En sentral ide i kritisk realisme er at virkeligheten består av både strukturelle og agenser. Strukturelle elementer er de underliggende strukturene og forholdene som formål og muligheter i samfunnet, mens agenser er individene og deres handlinger. Kritisk realisme anerkjenner at individer har fri vilje og muligheten til å påvirke virkeligheten gjennom sine handlinger, men at disse handlingene også påvirkes av strukturelle forhold.
En annen sentral ide i kritisk realisme er at virkeligheten har en indre logikk og dynamikk som gir struktur og mening til menneskelige handlinger og samfunnet som helhet. Dette betyr at virkeligheten ikke bare er tilfeldig eller kaos, men at den har en logikk som kan forstås og analyseres.
Kritisk realisme legger også vekt på at menneskelig kunnskap og forståelse av virkeligheten er begrenset og kan være feilbarlig. Dette innebærer at det er viktig å være åpen for ny kunnskap og muligheten for at eksisterende teorier kan bli revidert eller endret. Samtidig er det viktig å være kritisk til teorier og hypoteser og å søke bevis for eller mot dem.
