Maktdelingen i grunnloven deler regjeringsinstitusjonene inn i tre grupper. Dette er den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Lovgiveren er bedre kjent som Stortinget, som debatterer og lager lover. Den utøvende regjeringen, som vi vanligvis omtaler som 'regjeringen', anbefaler nye lover. Rettsvesenet, det vil si domstolene, anvender og tolker loven.
En av de tidligste og tydeligste uttalelsene om maktfordeling ble gitt av den franske politiske tenkeren Montesquieu i 1748. I boken ”Lovenes ånd” formulerte han et system der makt stanser makt. Disse tankene ble grunnlaget for nedskrivningene av de første norske lover i Grunnloven ved Eidsvoll i 1814.
Hva er maktdeling?
Kontroller og balanser på menneskene i våre regjeringsinstitusjoner betyr at ingen av dem har for mye makt. De tre første kapitlene av vår gir lovgivende makt til parlamentet, utøvende makt til regjeringen og dømmende makt til domstolene.
Hva er reglene for hver myndighetsgren?
Stortinget debatterer og lager lover som alle i Norge må følge. Den utøvende regjeringen implementerer lover når de er vedtatt. Domstoler anvender og tolker loven.
Hvordan begrenser de tre myndighetene hverandre?
Hvis regjeringen anbefaler en lov som er uakseptabel for Stortinget, kan Stortinget nekte å vedta den. Hvis en grunnlovsstridig lov er laget av Stortinget, kan domstolen ugyldiggjøre den. Domstolen kan bare ta stilling til saker som er tillatt ved lov eller grunnloven.
Maktdelingen beskytter oss
Noen ganger er regjeringen frustrert når Stortinget ikke vedtar lovgivning. Og noen ganger klager folk over at domstolen slår ned grunnlovsstridige lover. Men systemet ble bevisst designet på denne måten for å beskytte oss mot maktmisbruk.
