Filosofer har grunnet på disse spørsmålene siden antikken. Men psykologer, som hadde en betydelig senere start, har fokusert mer på frykt enn på mot. Litteraturen reflekterer denne ubalansen og bidrar til mangelen på konsensus om en enkel definisjon.

De fleste filosofer og psykologer er enige om at mot innebærer utholdenhet i fare eller motgang. Noen hevder imidlertid at mot er synonymt med fryktløshet, mens andre antyder at tilstedeværelsen eller fraværet av frykt ikke har noe med mot å gjøre.

Psykolog S. J. Rachman (1990) gikk inn i denne debatten med en definisjon av mot som tar hensyn til tre komponenter av frykt:

  • den subjektive følelsen av frykt
  • den fysiologiske reaksjonen på frykt (f.eks. økt hjertefrekvens)
  • atferdsreaksjonen på frykt (f.eks. et forsøk på å unnslippe den fryktede situasjonen).

Disse komponentene er koblet, og det er mulig å oppleve en eller to uten en annen. Den modige personen bevirker en frakobling av fryktens komponenter ved å motstå den atferdsmessige responsen og møte den fryktede situasjonen, til tross for ubehaget produsert av subjektive og/eller fysiske reaksjoner.

Ingen frykt, ingen mot

Hvis en person er fryktløs, er ikke den atferdsmessige komponenten av frykt i tvil, for det er ingen grunn til å unngå eller unnslippe noe som ikke fremkaller noen subjektiv eller fysisk følelse av frykt.

Det virker derfor uberettiget å antyde at den fryktløse personen er modig. En slik påstand ville gjøre en dyd ut av å ha et autonomt nervesystem som ikke reagerer under omstendigheter som er redde for andre.

Med mindre man opplever følelsen av frykt, subjektivt og/eller fysisk, kreves det ikke noe mot.

Frykten som følger med fysisk mot er knyttet til kroppsskade eller død. Det er også mulig at frykt for skam, kritikk eller lignende ydmykelser ansporer fysisk mot. I krigføring, for eksempel, kan noen individer vise fysisk mot fordi de frykter feighet. Eller de kan godta at de er feige, men frykter å bli anerkjent som sådan av andre.

Moralsk mot kan også ha sammenheng med frykt for andres negative meninger. Å se tåpelig ut før jevnaldrende, for eksempel, er en vanlig frykt. Men moralsk mot tvinger eller lar et individ gjøre det han eller hun mener er riktig, til tross for frykt for konsekvensene.

Frykten som kan fremkalle moralsk mot har mange former: frykt for å miste jobb, frykt for fattigdom, frykt for å miste venner, frykt for kritikk, frykt for utstøting, frykt for sjenanse, frykt for å få fiender, frykt for å miste status, for å nevne noen få potensielle menneskelige frykter. I tillegg kan man frykte tap av etisk integritet eller til og med tap av autentisitet hvis han eller hun unnlater å handle i samsvar med samvittigheten.

Siden det er mange variasjoner av frykt, er det mange dimensjoner til moralsk mot, alt fra det sosiale motet representert av Rosa Parks og Gandhi til det politiske motet representert, om sjelden, av folkevalgte. Mulighetene til å handle med moralsk mot er mange, og frykten som krever moralsk mot er like variert som individene selv.

Fordi mot er en universelt beundret dyd, vil de fleste også anse det som en egenskap som skal fremmes og fostres. Faktisk, hvis noen dyder skal dyrkes i et samfunn, kan man med rimelighet hevde at mot bør være fremst blant dem, for mot kan være nødvendig for å opprettholde og utøve de andre dydene.

Aristoteles mente at et individ utvikler mot ved å gjøre modige handlinger og det er nåværende støtte for antydningen om at mot er en moralsk vane som skal utvikles ved praksis.